Forlagene og lærebøkene

I Dagens Næringsliv fredag 5. februar har direktøren for Ivar Aasen-tunet, Ottar Grepstad en interessant artikkel om NDLA og utviklingen på lærebokmarkedet. I følge Ottar Grepstad har lærebokproduksjonen "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Eller sagt med andre ord, elevene våre har ikke bare betalt for ei lærebok, men de har også betalt for at forlagene skal kunne utgi saksprosa og skjønnlitteratur. Læreboksalget har vært forlagenes forsikring når markedet har svikta i andre sjangre: kokebøker, glansa kongebiografier og krim. Når elevene våre ikke lenger skal betale for læremidlene, men fylkeskommunene er forplikta til å sørge for at alle læremidler er gratis, da blir det bråk når forlagene ikke får alle penga av fylkeskommunen, men må finne seg i å dele med andre. Det var 10% av midlene til innkjøp av læremidler som fylkeskommunene avsatte til NDLA de første åra. Dette ble fra 2009 økt til 20% i mange av fylkeskommunene. Resten, 80% går til forlagene. Men det er ikke nok. De vil ha alt. Slik at de kan sikre mangfoldet. 3 forlagsgiganter på det norske læremiddelmarkedet skal sikre mangfoldet. En måte å sikre mangfoldet på er tydeligvis å gå til rettssak mot alle som truer bokoligarkene. Det er jo festlig at forlagene nå trues av sine egne, ved at et lite forlag som produserer digitale læremidler, Cyberbook, har meldt en rekke forlag for konkurranstilsynet: De mener at forlagene driver kryssubsidiering ved at de lager gratis nettressurser til lærebøkene. Fylkene kjøper inn lærebøker, og for overkuddet lager forlagene gratis nettressurser som ikke er annet enn reklame for læreboka, men som altså utkonkurrerer seriøse forlag som vil lage læringsressurser med høy kvalitet på nettet. I følge Aftenposten 11. februar 2009 dokumenterer Jan Petter Fedje og Lars Røttingen i sin rapport, «Bokbransjeavtalen, en analyse av det norske bokmarkedet» (2005)"Gyldendal, Aschehoug, Cappelen og Egmont Damm (nå Cappelen Damm)økte mellom 1981 og 2004 sin markedsandel på salg av bøker fra 59 prosent til 83 prosent. Samtidig har markedsandelen til frie bokhandlere falt fra 45 prosent i 1985 til fem prosent i 2004. Dette henger sammen med at Cappelen, Gyldendal og Aschehoug eier henholdsvis bokhandlene Tanum, Ark og Norli. Fedje og Røttingen påpeker at dette er et resultat av oppkjøp fremfor effektivisering." (Aftenposten 11.2 2009 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2918977.ece)Hvis mangfold var målet skulle de vel ønske alle bidragsytere velkommen, i alle fall en bidragsyter som NDLA. NDLA ønsker å spre redaksjonene til alle fylkene, der redaksjonen skal ha ansvar for innkjøp av digitale læremidler i sine fag. 40% av innkjøpene er de pålagt av Stortinget at skal kjøpes inn fra forlagene, men det er ingenting i veien for at de kjøper inn 100% fra forlagene, dersom forlagene holder høy nok kvalitet. Forklaringa på forlagenes desperate angrep på NDLA skyldes 3 forhold: 1.Ny teknologi og det denne teknologien innebærer av ny måter å produsere og distribuere innhold på rammer forlagenes forretningsmodell. Det er altså ikke NDLA de kjemper mot, men det NDLA representerer av nye forretningsmodeller. 2. De store læremiddelforlagenes monopolsituasjon er truet av at NDLA kan åpne for en helt ny type læremidler, større metodefrihet for lærerne, og en tilpasning av læremidlene til nye læringsteknologier. De kjemper altså ikke mot NDLA, men mot større mangfold i skolenes arbeidmåter og tilgang på arbeismateriell. 3. Den digitale lærebokas tilknytning til nettet skaper en dynamikk i kunnskapsformidlinga som igjen skaper et nytt kunnskapssyn. Det er altså ikke NDLA som er problemet, men forlagsbransjens kunnskapssyn. Det er kanskje på tide at forlagsbransjen tar et forsiktig skritt ut av industrisamfunnet, og ser seg litt rundt i samfunnets nye produksjonsformer.
Et sted i artikkelen sin sier Ottar Grepstad: "Læremidla blir no lånte ut til elevane, som går ut av skulen utan så mykje som ei eiga lærebok til minne." Et mer nostalgisk syn på skolens oppgave må vi lete lenge etter. Nå er gjennomsnittsalderen på norske lærere ganske høy, rundt 50 sies det. Ottar Grepstad ser ut til å tro at det også er gjennomsnittsalderen på elevene våre.
Et forslag til slutt: Forlagene kan fortsette å gi ut skolebøker. Ikke som fagbøker, men som minnebøker for elevene. Da rammes de ikke av at lærebøker skal være gratis. Skal vi tro på forlagenes argumentasjon bør det være et enormt marked for dette.
Til minne om......