tirsdag 15. februar 2011

Benediktinerklosteret i kempten

Det gamle Benediktinerklosteret I Kempten ruver over byen med sine 2 tårn og den karakteristiske kuppelen. Etter 30-årskrigen på1600-tallet ble det bygget på ruinene av det tidligere klosteret som ble ødelagt av svenskene i 1632. Det eldste klosteret ble bygget på 700-tallet. Det ble grunnlagt av 2 sveitsiske munker i 730, og 50 år seinere tok Charlemagne og kona, Hildegarde over herlighetene. Sånn sett har klosteret en lang historie å se tilbake på, selv om altså svenskene gjorde det de kunne for å sette en stopper for klosterets virksomhet ved rett og slett å jevne det med jorden. Gustav 2 Adolf er kjent for sine herjinger rundt omkring i Europa, og særlig i Tyskland. Staffan virker ille berørt når fader Thomas oppdager at en svenske har sneket seg med på vandringen i kirken hans. Han kommenterer forsiktig at de veier 12 tonn og sprenger Norwegians rammer for overvekt, da Staffan kaster våte blikk på de enorme kirkeklokkene i kobber. Thomas tar oss med på en fantastisk rundtur, langt ned i krypten der gamle klosterherrer ligger på rekke og rad. Noen ligger i betongkasser på gulvet, andre er murt inn i veggen. Krypten er ikke et sted noen av oss kunne tenke oss å overnatte. Litt merkelig ble det når vi oppdaget at det var her søndagsskolen holdt til. Opp mot en av betongkistene hadde presten hengt en kopi av kråkemons i flagrende fjær og et enormt nebb. I følge Thomas brukte de kråkemons for å illustrre enkelte ting for barna når de fortalte om kristendommen. Ikke spør meg hvor kråkemons kommer inn i apostelbrevene, men for katolikkene er det muligens en selvfølgelig sammenheng. Fra krypten bar det opp noen hundre trappetrinn og inn i tårnene. Først det ene, det med de største klokkene, så tvers over kirketaket og inn i det andre tårnet før vi rotet oss inn i kirkens mange ganger og trapper og inn i selve kirkerommet. Støvete og ømme i beina av all klatringen kom vi oss ut i solen igjen. Joda vi var ikke lenger i tvil om at i Kempten befinner vi oss på historisk grunn. Så historisk er denne byen at arkeologene mener de kan finne spor etter Kelterne her. Romerne erobret byen fra Kelterne for over 2000 år siden, mener de samme arkeologene, og det var Romerne som ga byen navn: Cambodunum. Og så til våre aktive skattejegere. Hva har dette navnet med London å gjøre?

torsdag 10. februar 2011

Kempten i lys av slottets hemmeligheter


Programmet for helgen var typisk ”bli kjent” program, med interessante og spennende turer. Staffan og jeg så særlig fram til besøkene i det lokale klosteret lørdag. Vi regnet med at det ville bli noen ensomme stunder i dyp kontemplasjon i hver vår klostercelle. Tross alt er området kjent for sine fantastiske slott og sine mange klostere, og ikke minst historien om Tysklands siste konge Ludwig der Zweite. Derrick og Klein skal virkelig ta tak i Ludwig den andre av Bayerns skjebne. Hva fikk ham til slutt vekk fra Neuschwanstein hvorfor skulle han dø ved Starnberger see? Og hvorfor sammen med psykiateren som skulle lage diagnosen som endelig kunne føre Ludwig vekk fra tronen. Vi vil snart befinne oss ved foten av løsningen. Comeniusprosjektene har denne gang ledet oss inn i vår gamle gode skattejakt. I mange dager nå skal vi vandre i slottshager, klosterruiner, prinsesser,abbedier ogf abedisser. Slottene her i Allgau ligger som små eventyrslott innover i foralpene. Her finner vi den delen av europeisk historie som brakte oss reformasjonen, trykkekunsten, eneveldet og weissbieren. En av de mest fascinerende historiene her i bayeren er knyttet til Ludwig 2. og hans interesse for barokke byggeskikker. Slottet Neuschwanstein kjenner de fleste fra Walt Disneys tegninger av eventyrslott. Ludwig 2. fikk ikke bare bygget dette slottet, men også en rekke andre slott, noen inpirert av Ludvig den 14. og Versailles. Etter hvert som han fikk bygget det ene slottet etter det andre, gikk de store byggekostnadene ut over resten av statsfinansene, og mange begynte å se etter mulige løsninger på å kvitte seg med kongen. Dette er bakgrunnen for de mange konspirasjonsteoriene om hans mystiske død ved Starnberger see. Etter hvert som vi har møtt lærere med interesse for den samme historien på skolen her, har vi forstått at det også dreide seg om storpolitikk der Bismarck hadde inngått en ”gentleman agreement” med Ludwig. Det er disse konspirasjonsteoriene vi sikter til foran i reisebrevet vårt, og som gjør at vi kobler inn Derrick og Klein. Var psykiateren drapsmannen? Hvordan kan han være morderen når han ble funnet drept samtidig og på samme sted? Sto familien til Ludwig 2 bak, og brukte de psykiateren i sitt spill for å kvitte seg med Ludwig og berge familieformuen? I dag bor familien til Ludwig bak høye murer ved Starnberger see. De siste gjenlevende av det tyske kongedømmet. Ingen får innsyn i familiehemmelighetene. Blant de lokale fiskerne langs Starnberger see går det mange historier om Ludwig 2. De fleste er enige om at han var homo, og at dette like mye kan være noe familien ønsker å skjule. Ved familieeiendommen er det bygget et stort minnekapell. Nedenfor kapellet, ut i sjøen, er det reist er stort kors der Ludwig ble funnet. Kapellet ligger stort og hemmelighetsfullt i den den delen av parken der lyset aldri slipper gjennom de enorme trekronene. I dette kapellet sies det at familien har lagt ned en kiste med hemmeligheten om kongens død. Spenningen stiger etterhvert som vi stiger opp i Kemptens basilisk med utsyn fra tårnene 42 meter over byen.

fredag 31. desember 2010

Educa2010. En oppsummering


Jeg kan starte med å sammenligne med fjorårets Educa. Da var jeg langt mindre forberedt på det jeg møtte, særlig organiseringa. Med så mange parallelle sesjoner må en ha sjekka opp både foredragsholdere og emnet godt. Det er så stort og omfattende i antall og innhold at jo bedre en er forberedt jo større er sannsynligheten for at en finner noe som er interessant, og ikke bare flyr frustrert fra sesjon til sesjon. For å få utbytte av workshopene må en ha valgt en workshop der det er mulig å bidra. Alle forventer at alle bidrar, og alle er ute etter å utveksle erfaringer. I fjor var jeg sent ute med påmeldinga, og endte opp med noen grupper som for min del ikke var interessante nok i forhold til mitt behov.
Vi tester ut mye på Trysil videregående skole når det gjelder programvare, maskinvare og nettløsninger. Vi har stort behov for å diskutere løsninger med andre, ikke bare når det gjelder innhold og teknologi, men også alle utfordringene vi står ovenfor i moderne utdanning. Vi skal tilpasse oss et samfunn der kravet til utdanning er stort og der det er opptil flere generasjoner mellom elevene våre og lærerne, ikke nødvendigvis i alder, men i stor grad i virkelighetsforståelse. Educa gir oss muligheter til å bli oppdatert på nye pedagogiske tilnærminger til fjernundervisning og elæring. Det er godt tilrettelagt for erfaringsdeling og nye måter å tenke kunnskap og læring på.
Ett av spørsmålene som flere av workshopene og foredragene tok opp, var om læringen blir bedre om vi gjør alt tilgjengelig på nettet. Alle mente at vi må komme oss videre fra digital innholdsproduksjon til digital praksis, til nye metoder tilpasset nettets muligheter og den digitale teknologien. De samme temaene ble videreført i mange av foredragene de neste 2 dagene. Mitt inntrykk var at problemstillingene som var tilstede på Educa i år knyttet seg til organisasjon og metode i en situasjon med 1:1, copyright og frie digitale læremidler. Norge er ikke alene i verden med å satse på at alle elever skal ha egen PC. Vi har riktignok kommet dit i videregående skole, men det er langt igjen før vi når dit i grunnskolen. Uruguay har nå full dekning for sine grunnskoleelever, og Sverige satser stort for å komme dit for sine grunnskoler. Derimot virket det som Norge er alene når det gjelder løsninger for tilgjengeliggjøring av digitale læremidler. NDLA ble flere ganger trukket fram som en interessant løsning, både i gruppediskusjoner og i plenumspresentasjoner.
Vi skaper en mengde digitalt innhold uten å tenke på organisering og metode. Hvorfor reprodusere det vi alltid har gjort digitalt? Bør vi ikke heller se mulighetene nettet og det digitale innholdet kan skape for bedre læring? Mye ressurser brukes til å gjenskape innhold fra lærebøker der forlagene allerede har betalt for alle rettigheter og innholdet kan distribueres innenfor lukkede LMS eller med egne kanaler der skoler eller enkeltelever får tilgang når de har kjøpt lisenser. Mer og mer distribueres nå kun gjennom nettet, men mange lærere liker ikke å være synlige på nettet med sin undervisning. Lærere som ikke vil ha kursene sine på nettet får store problemer. Det dukker stadig opp problemstillinger knyttet til innhold, kvalitet og rettigheter til kurs og innhold i undervisningen, problemstillinger som stiller spørsmål ved vår måte å tenke kunnskap på, organisering av skolen, nye ferdigheter og nye behov i et samfunn i rask endring. Selvfølgelig må vi ha innhold, men hvis vi mener at læring skjer når elevene selv skaper og deler, må vi se på skolens og lærerens rolle med nye øyne. Hvordan kan vi skape en utdanning der eleven selv gjøres i stand til å velge innhold og sin egen vei fram til målet for opplæringa? Ingen har løsning på hvordan skolen skal implementere ny praksis. Alle har etter hvert tilgang til åpne ressurser, men få eller ingen har en praksis for hvordan de skal brukes.
Ettersom det var representanter fra 109 land tilstede på Educa, kan vi si at det er store forskjeller mellom landene. Noen har en så svak infrastruktur at selv om mye læringsressurser finnes, er det ikke tilgjengelig i noe nettverk. Alle ser behovet for utdanning til en stor befolkning i land med svak økonomi. Interessen for å finne fram til løsninger der en når mange uten for store kostnader er enorm.
Uansett kan vi ikke diskutere skole og utdanning uten å se det i forhold til skolens samfunnsoppgave. Skolens oppgave er ikke bare å gi kompetanse, men også å sertifisere. Sertifiseringa må ha aksept i en felles ordning både nasjonalt og internasjonalt. Kravene kan ikke variere mye fra land til land. I et slikt perspektiv blir det svært interessant å følge diskusjonen om PISA-underøkelsene og skolens innhold og organisering. Educa er derfor langt mer enn bare en konferanse om elæring. Educa er et forum for diskusjon om hvordan vi skal skape og organisere den kunnskapen samfunnet trenger i framtida. I et slikt forum er det viktig at de som deltar er interessert i å se framtidige utfordringer, og ikke ser på skole og utdanning som noe som skal videreføre gamle tanker og holdninger.

onsdag 29. desember 2010

Ny webside for kompetanseutvikling

Superbrukerne i Trysil arbeider med å vdereutvikle kompetanseutvikling i personalet. Både blant elever og lærere er det nå mange som produserer bilder, video, podcast og annet multimediainnhold. Vi fant ut at det var på tide med nye utfordringer for lærerne. De som ønsker det kan nå få kurs i web-presentasjoner av multimediainnhold.

onsdag 7. april 2010

Fremmedspråk, fjernundervisning og enda fjernere.


I Fedrelandsvennen leste jeg nylig et innlegg om situasjonen for fremmedspråkene av Jan Petter Horn i Agder Energi og Ole Letnes ved Universitetet i Agder: "Situasjonen i ungdomsskolen er altså ikke så ille. Det svake leddet er videregående skole. I de siste årene har stadig færre elever valgt fordypning innen språk som tysk og fransk. For å bøte på dette, gis det fra høsten 2009 ekstrapoeng dersom man velger disse fagene, slik det lenge har vært praktisert for realfagene. Et lokalt lyspunkt er imidlertid Kristiansand Katedralskole Gimle, som fra i høst tilbyr fransk og tysk fordypning (nivå III) som fjernundervisning for hele Vest-Agder. Måtte andre skoler følge opp."
Situasjonen for fremmedspråkene i Hedmark er ikke bedre enn i Agder. I Hedmark er det installert Tandberg videokonferanse ved 5 videregående skoler. Mulightene for å følge opp ideen fra Gimle skole er med andre ord store.
På sidene til Civita har Lars Kolbeinstveit kommentert situasjonen for fremmedspråkene i dramatiske vendinger:
"I en undersøkelse utført for Fremmedspråksenteret i 2007, kom det frem noen dystre tall. Mens tysk ble brukt av 48 prosent av bedriftene i 1973, hadde dette falt til 18prosent i 2005. Fransk falt fra 21 til 8 prosent i samme tidsrom. Dette har selvsagt økonomiske konsekvenser for næringslivet."
Han beskriver situasjonen godt. I tillegg kommer han med et forslag til hva som kan motivere elevene: "En økt andel franskmenn og tyskere leser og skriver engelsk, men i en akademisk sammenheng er det å kunne lese tekster på originalspråket fortsatt viktig. Å lese Kant på tysk er vesentlig bedre enn å lese ham på engelsk."
De siste 5 årene har tendensen til at fremmedspråkene er svekket i skolen blitt svært tydelig. Vi leser nå at mange videregående skoler ikke tilbyr fordypning i fremmedspråk fordi antallet elever blir for lite til å opprette kurset. Dette forplanter seg videre inn i universitetene og høyskolene, der hele avdelinger for fremmedspråk står i fare for å bli nedlagt. Situasjonsbeskrivelsene er klare og entydige. Nordmenn velger ikke fremmedspråk. For en del år siden hadde vi den samme situasjonen når det gjelder realfagene. Nordmenn velger bort realfag het det dengang. Skolens fagtilbud og elevenes valgmuligheter er et resultat av kommunenes og fylkenes økonomi, politiske vedtak og omfattende forskrifter utformet i opplæringsloven og læreplanene. Vi får altså påpekt at nedgangen er stor, mens de eneste forslagene til hva vi skal gjøre er å gi flere poeng til de som velger fordypning, og forsøke å forklare elevene hvor viktig det er å lese Kant på originalspråket. Hva skal elevene med flere poeng fra fordypning i fremmedspråk når de ikke kan bruke disse poengene for å komme inn på videre studier innenfor ingeniør eller legestudier? Bare for å nevne noen yrkesgrupper der karrieremulighetene er store. Hva blir man i dag med en Master i et språkfag og en kløpper i å lese Kant? Sannsynligvis bare en trist karriere i en utskjelt yrkesgruppe som lærer eller et omsorgsfag, der behovet er enormt, men belønninga lav.
Er det flere som gjerne vil forklare elevene hvorfor det er viktig å velge språkfag? Hva med behovet for å føre en dannet tale på fransk eller tysk i cigarbaren på Caffe de Paris?
Det er kanskje på tide å tenke annerledes.
Det språkfagene trenger nå er å oppdage mulighetene og presentere dem for elevene på en måte som engasjerer og motiverer. Sentralt i læreplanen for fremmedspråkene er kommunikasjon og kulturforståelse. De siste årene har vi fått ny kunnskap om hvordan hjernen fungerer og hvordan vi lærer språk. Vi har fått grensesprengende muligheter til å bruke kommunikasjonsteknologi. Vi har tilgang på mere læringsressurser enn noensinne, og vi har som nevnt tidligere, et nett av videokonferansesystemer som kan gi synkron undervisning og tilgang på lærere fra hele verden, og våre egne universiteter og høgskoler. I tillegg har vi et økende antall innvandrere som kan gi oss tilgang til mange nye fremmedspråk med autentisk tale og god forståelse for andre kulturer.
Vi har all mulig grunn til å være bekymret for fremmedspråkenes framtid i Norge, når vi står tafatt og klager på elevenes interesse, mens fremmedspråkene blomstrer rundt oss på alle kanter. Kanskje det er på tide å slutte å stille krav om at innvandrere skal lære norsk, og heller stille krav til nordmenn om å lære seg noen av de fremmedspråkene som lever i beste velgående rundt oss, uten at vi er i stand til å oppdage annet enn at det ikke er norsk. La oss få tilgang på ressurser for å utvikle fremmedspråksundervisninga med nye metoder, nye digitalt tilgjengelige ressurser og en bedre forståelse, og begrunnelse, for hva det vil si å kunne lese, skrive, lytte og tale på ett eller flere av alle fremmedspråkene som omgir oss. Også leger og ingeniører trenger kunnskap i språk og kultur.
Hørte jeg noen rope på mer grammatikk?

onsdag 24. mars 2010

Klasserom 2.0 og SmartBoard



Vi har plassert ut 6 SmartBoard på skolen vår. De brukes jevnlig. Kan vi forsvare denne innvesteringen? Pedagogisk? Nå diskuterer vi jevnlig klasseromsledelse, bruk av sosiale medier, stenge nettet, PC er støysendere, elevene lærer ingenting, lærerne må ta tilbake kontrollen.
I denne diskusjonen er selvfølgelig SmartBoard løsninga. Det er den teknologien som best ivaretar det gamle klasserommet, plasserer læreren ved tavla, og holder fokus på tradisjonell lærerstyrt undervisning. Elevene kan komme fram 1 og 1 og trykke på flere byer i Belgia. Hva skal elevene med hver sin PC og Internett?
Master of ironi..... som en elev skrev til meg på Facebook da hun var usikker på om jeg hadde humor.
Vi har SmartBoard, bruker det, og de som bruker det er fornøyd. Nå har vi imidlertid funnet ut at andre løsninger også kan være hensiktsmessige, og gjøre SmartBoardet mer tilpasset det vi her på skolen har satt opp som mål for klasseledelse og pedagogisk bruk av PC. Vi installerer ikke flere SmartBoard før vi har testet ut løsninger med Tablet-PC og trådløs videokanon. Vi leter nå etter program som kan erstatte Notebook fra SmartBoard. Programmet fra SmartBoard er fantastisk bra, og særlig når det er integrert mot PowerPoint. Er det noen som har prøvd ut andre programmer, eller løsninger med Tablet og trådløs videokanon? Vi har kjøpt inn en Tablet fra HP og venter nå på den trådløse kanonen fra Dell. Vi kan jo røpe nå at prisen på den trådløse kanonen ikke var dyrere enn de vi ellers kjøper inn. Om det går an å vise film med brukbar kvalitet må vi komme tilbake til. Rett over påske kommer vi med de første rapportene her på bloggen. Det vi har prøvd ut foreløpig er Tablet mot videokanon med VGA-kabel. Da er du lite fleksibel, og kan ikke bevege deg ut i rommet til elevene, slik ett av målene med løsninga er. I det samme rommet har vi også SmartBoard, så vi brukte Tablet kobla mot SmartBoardet med Notebook, noen ganger styrt fra Tabletten, noen ganger styrt fra SmartBoardet. Vi kobla ut SmartBoardet fra USB, og opplevde egentlig ingen endring i funksjonaliteten. Nå er vi spent på den trådløse kanonen og mulighetene det gir i klasserommet, særlig i forhold til tinga nevnt innledningsvis.

tirsdag 16. mars 2010

Uredelighet fra Aschehoug



Jeg er neppe den eneste som føler at eposten min fylles med søppel. Spamfilteret kan komme godt med, men så er man jo litt nysgjerrig også da. Foreløpig lar jeg Aschehoug slippe gjennom, men i morges kriblet det skikkelig i spamfilteret mitt. Jeg bestemte meg imidlertid å la siste epost fra forlaget komme i kategorien humor, og derfor fikk det slippe gjennom filteret. Nå ser det ut til at hensikten til forlaget ikke er å spre god humor, men at de ønsker å fortsette sin vekkelseskampanje mot ondskapens akse, NDLA og staten. Det er jo sørglig at de som ønsker å forsvare pradiset, så til de grader greier å forsøple det. Hva kan vi forvente av forlagene på den digitale læringsarena når de viser oss gang på gang at de både mangler kommunikativ kompetanse og digital dannelse. Hvis det er noen som har lagt inn forlagene i spamfilteret sitt, så kan de lese teksten her:
"Til faglærer!
Skriftet HVEM SKAL HJELPE FREMTIDEN? er en advarsel mot den skaden som misbruk av læremidler er i ferd med å påføre vår skole. Alle er enige om at i undervisningen er både bok og PC bra. Problemet er at de færreste lærere er skolert til å utnytte digitale medier i kombinasjon med lærebøkene. Dette innebærer usikkerhet, forvirring og misbruk.
HVEM SKAL HJELPE FREMTIDEN? er en analyse om læremiddelsituasjonen i norsk skole. Den bygger på innsikt fra mange hold, og er adressert til alle som bør føle ansvar for dagens uholdbare tilstand."

torsdag 25. februar 2010

Fremmedspråkene



Det finnes nå et utall av muligheter for å lære seg fremmedspråk. Problemet er i grunnen akkurat dette: et utall av muligheter.Mange nasjonale radio og TV-stasjoner lager undervisningsopplegg for sitt nasjonalspråk. Universiteter, organisasjoner for språk og kultur, privatpersoner og forlag, alle bruker de egenprodusert materiale med tekster, lyd og video, og knytter det opp mot treningsprogram for uttale, lytteforståelse, ordtrening osv. Som lærer i fremmedspråk trenger jeg en oversiktlig tirettelagt tjeneste for å finne fram og organisere det jeg mener er nyttig for mine elever. Forlagene har etterhvert laget mange tester og en del tekster og lytteøvelser som de har lagt ut på nettet. Alt er pent og ryddig, og selvfølgelig knytta til en lærebok. Hverken pedagogisk eller metodisk gir dette noen muligheter for mangfold i opplæringa, men det blir heller ingen muligheter for å gå seg bort i en flimmer av nett-tilbud. Og heller ikke noen god og effektiv opplæring som en skulle tro alle tilbudene på nettet gir. Med alt som ligger av muligheter på nettet, både for å hente informasjon, bearbeide og presentere på målspråket, skulle en tro at situasjonen for fremmedspråkene var bedre. Det er den imidlertid ikke. Jeg kan ikke bare legge ut en mengde linker til elevene og be de gå i gang. Jeg trenger en mulighet for tilrettelegging, for å få til en framdrift og motivasjon som gir en følelse av å beherske målspråket etterhvert. Jeg tilhørere nett-nomadene og lenkesamlingene mine på Delicious, Favoritter, egne websider tilrettelagt for å søke etter media for franskfaget, bloggene mine, dokumenter med opplegg og pill råtne lenkesamlinger begynner å bli lang. It's learning er selfølgelig til litt hjelp. Litt. Så har jeg prøvd med Netvibes. Flott. Men hvor ble det nå av den sida jeg trenger akkurat nå, blant de 1000 RSS-feedene som blinker om kapp med mine frustrasjoner og dårlig valgte fanenavn. Jeg sender moduler med samlinger av RSS-feed til elevene fra Netvibes, og de tar i mot. Dette funker, tenkte jeg, helt til jeg så en av elevenes Netvibes som blinka mot meg med en vimpel og fanesamling som så ut som et festpynta orlogsfartøy. Jeg kom til å tenke på Svend Andre Horgens blogg, Gjemmesiden. Elevene drømmer sikkert om en side der det ikke står en hjem-button, men en gjem-button. For å avslutte med det konstruktive: Det finnes svært mye bra. Går det an å legge hodene sammen og finne en måte å presentere gode sider, gode opplegg, gode motivasjonstester, på en slik måte at elevene blir interesserte og ikke flykter inn på Googles søkemotor når verden blir litt komplisert og vanskelig. Noe av det mest interessante jeg har funnet i det siste er Lingoversity,Gi meg gjerne en tilbakemelding om hva du syns om den.

lørdag 13. februar 2010

Forretningsmodell og digitale læremidler



Jeg har fått innbydelse til en konferanse i Oslo der forleggerforeninga har fått tak i en rekke foredragsholdere som skal snakke om digitale læremidler. Forleggerforeninga ønsker å vise at gode digitale læremidler med høy kvalitet kun kan produseres av de store forlagene. Jeg er ikke i tvil om at alle forlag kan produsere gode digitale læremidler. Det jeg er mer spent på med en slik konferanse er hva som vil bli sagt om distribusjon og forretningsmodeller for denne produksjonen. Det er vel antageligvis derfor jeg ikke kan se at NDLA er nevnt noe sted i innbydelsen eller programmet ellers. Saken er jo den at NDLA ikke er noen konkurrent til forlagene når det gjelder innholdsproduksjon. Tvert imot. NDLA er en kunde. Det er på tide at forleggerforeninga tar inn over seg at de aldri vil komme noen vei ved å slåss mot NDLA. Det er stortingsvedtaket om at elevene i videregående skole skal ha gratis læremidler de må slåss mot. Det har tatt et par år før forleggerforeninga nå skjønner at det ikke er noen vits i å slåss for at elevene skal ha nye bøker i kostbare papirutgaver hvert år. Det er kanskje bare Ottar Grepstad (se tidliger innlegg)som mener at et velmøblert borgerlig hjem må ha minst en vegg tapetsert med gamle skolebøker. NDLA representerer bare en ny forretningsmodell, som uansett er en gevinst for fylkeskommunene, og for lærere og elever og deres behov for varierte læremidler. Konferansen er vel bare en av mange markeringer vi vil se fra forlagsbransjen i tida framover. Hvor desperate forlagene nå er, og hvilke enorme fortjenester de har hatt på elever og foreldre, viser jo også at de har hyret inn landets mest kjente kommunikasjonsbyrå, Geelmuyden. Kise. Neppe noen billig satsing for å få fjernet ubehagelig konkurranse.

tirsdag 9. februar 2010

Det er ikke lenger nok med papir når man skal dokumentere kvalitet i skolen.



Administrerende direktør i Forleggerforeninga,Per Christian Opsahl, gikk i radioen i dag ut med følgende påstand."Er det noe skolen ikke trenger, så er det NDLA". Han hadde hatt rett dersom forlagsbransjen hadde gjort jobben sin, og produsert de læremidlene skolen trenger med dagens læringssyn, læringsteknologi, og behov for digitale læringsressurser. I stedet fortsetter forlagene å produsere læremidler i papirutgaver og forsøker å fortelle oss at digitale læremidler er juks og fanteri. La oss snu litt på utsagnet fra Administrerende direktør Per Christian Opsahl: Skolen trenger ikke forlagene, det er forlagene som trenger skolen. Det er dere som må tilfredsstille våre behov, ikke vi som skal tilfredsstille deres.

Forlagene og lærebøkene



I Dagens Næringsliv fredag 5. februar har direktøren for Ivar Aasen-tunet, Ottar Grepstad en interessant artikkel om NDLA og utviklingen på lærebokmarkedet. I følge Ottar Grepstad har lærebokproduksjonen "gjort det mogleg for forlaga å satse breitt på utgjevingar i mange sjangrar på allmennmarknaden". Eller sagt med andre ord, elevene våre har ikke bare betalt for ei lærebok, men de har også betalt for at forlagene skal kunne utgi saksprosa og skjønnlitteratur. Læreboksalget har vært forlagenes forsikring når markedet har svikta i andre sjangre: kokebøker, glansa kongebiografier og krim. Når elevene våre ikke lenger skal betale for læremidlene, men fylkeskommunene er forplikta til å sørge for at alle læremidler er gratis, da blir det bråk når forlagene ikke får alle penga av fylkeskommunen, men må finne seg i å dele med andre. Det var 10% av midlene til innkjøp av læremidler som fylkeskommunene avsatte til NDLA de første åra. Dette ble fra 2009 økt til 20% i mange av fylkeskommunene. Resten, 80% går til forlagene. Men det er ikke nok. De vil ha alt. Slik at de kan sikre mangfoldet. 3 forlagsgiganter på det norske læremiddelmarkedet skal sikre mangfoldet. En måte å sikre mangfoldet på er tydeligvis å gå til rettssak mot alle som truer bokoligarkene. Det er jo festlig at forlagene nå trues av sine egne, ved at et lite forlag som produserer digitale læremidler, Cyberbook, har meldt en rekke forlag for konkurranstilsynet: De mener at forlagene driver kryssubsidiering ved at de lager gratis nettressurser til lærebøkene. Fylkene kjøper inn lærebøker, og for overkuddet lager forlagene gratis nettressurser som ikke er annet enn reklame for læreboka, men som altså utkonkurrerer seriøse forlag som vil lage læringsressurser med høy kvalitet på nettet. I følge Aftenposten 11. februar 2009 dokumenterer Jan Petter Fedje og Lars Røttingen i sin rapport, «Bokbransjeavtalen, en analyse av det norske bokmarkedet» (2005)"Gyldendal, Aschehoug, Cappelen og Egmont Damm (nå Cappelen Damm)økte mellom 1981 og 2004 sin markedsandel på salg av bøker fra 59 prosent til 83 prosent. Samtidig har markedsandelen til frie bokhandlere falt fra 45 prosent i 1985 til fem prosent i 2004. Dette henger sammen med at Cappelen, Gyldendal og Aschehoug eier henholdsvis bokhandlene Tanum, Ark og Norli. Fedje og Røttingen påpeker at dette er et resultat av oppkjøp fremfor effektivisering." (Aftenposten 11.2 2009 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2918977.ece)Hvis mangfold var målet skulle de vel ønske alle bidragsytere velkommen, i alle fall en bidragsyter som NDLA. NDLA ønsker å spre redaksjonene til alle fylkene, der redaksjonen skal ha ansvar for innkjøp av digitale læremidler i sine fag. 40% av innkjøpene er de pålagt av Stortinget at skal kjøpes inn fra forlagene, men det er ingenting i veien for at de kjøper inn 100% fra forlagene, dersom forlagene holder høy nok kvalitet. Forklaringa på forlagenes desperate angrep på NDLA skyldes 3 forhold: 1.Ny teknologi og det denne teknologien innebærer av ny måter å produsere og distribuere innhold på rammer forlagenes forretningsmodell. Det er altså ikke NDLA de kjemper mot, men det NDLA representerer av nye forretningsmodeller. 2. De store læremiddelforlagenes monopolsituasjon er truet av at NDLA kan åpne for en helt ny type læremidler, større metodefrihet for lærerne, og en tilpasning av læremidlene til nye læringsteknologier. De kjemper altså ikke mot NDLA, men mot større mangfold i skolenes arbeidmåter og tilgang på arbeismateriell. 3. Den digitale lærebokas tilknytning til nettet skaper en dynamikk i kunnskapsformidlinga som igjen skaper et nytt kunnskapssyn. Det er altså ikke NDLA som er problemet, men forlagsbransjens kunnskapssyn. Det er kanskje på tide at forlagsbransjen tar et forsiktig skritt ut av industrisamfunnet, og ser seg litt rundt i samfunnets nye produksjonsformer.
Et sted i artikkelen sin sier Ottar Grepstad: "Læremidla blir no lånte ut til elevane, som går ut av skulen utan så mykje som ei eiga lærebok til minne." Et mer nostalgisk syn på skolens oppgave må vi lete lenge etter. Nå er gjennomsnittsalderen på norske lærere ganske høy, rundt 50 sies det. Ottar Grepstad ser ut til å tro at det også er gjennomsnittsalderen på elevene våre.
Et forslag til slutt: Forlagene kan fortsette å gi ut skolebøker. Ikke som fagbøker, men som minnebøker for elevene. Da rammes de ikke av at lærebøker skal være gratis. Skal vi tro på forlagenes argumentasjon bør det være et enormt marked for dette.
Til minne om......

onsdag 25. februar 2009

Foucaults pendel og Store Norske Leksikon.


Allerede på åpningsdagen for Store Norske Leksikon på nettet, kan vi avsløre at Store Norske leksikon er best på papir, for oss som søker sannheten på Internett. I disse dager åpner Store Norske Leksikon på Internett. Det første vi i supportgruppa i Trysil måtte gjøre var selvfølgelig å sjekke om opplysningene våre i den reviderte utgava av oppgave 1 i Skattejakten stemte. Til vår store skrekk tok vi feil. Store Norske kunne opplyse at Foucault utførte sitt forsøk første gang i Pantheon i Paris. Våre opplysninger var feil, i følge SNL. Men vi lærer jo våre elever at en alltid skal bruke flere kilder. Etter en tids søken fant vi at vi nok hadde rett. Store Norske Leksikon egner seg nok fremdeles best på papir, for oss som søker sannheten på nettet.
Nedenfor følger det vi fant på nettet og som bekrefter vår framstilling:
On February 3, 1851, Leon Foucault first publicly exhibited his now famous Foucault Pendulum in the Observatoire de Paris. Prince Louis Napoleon, the future Napoleon III, asked for another demonstration on March 26, 1851, to be presented in the Panthéon. This revolutionary demonstration provided the proof, and still does, that the earth does, in fact, spin on its axis.
Since 1855, Foucault's Pendulum has been hanging and swinging in the Musée des Arts et Métiers. During the recent renovation of this building, the 67 meter Pendulum had a temporary home in the Pantheon. It has since returned to the museum where it can be viewed.
Kilde: Paris-walking-tours skriver om observatoriet I Paris: http://www.paris-walking-tours.com/observatoryofparis.html
I forbindelse med utstillingen: "Léon Foucault : le miroir et le pendule" i 2002 i Observatoriet I Paris skriver Observatoriets pressekontakt Frederique Auffret: L’exposition se tient dans les lieux mêmes où Léon Foucault a exercé sa profession de physicien, de 1855 à sa mort en 1868 et où il a montré en public son expérience du pendule, dans la salle du méridien de Paris, avant même de la présenter au Panthéon.
Universitetet i Konstanz skriver på sine sider om Foucalts pendel: (foucault.physik.uni-konstanz.de) Bereits im Jahr 1661 berichtete Viviani, ein Schüler Galileis, von spiraligen Bahnen bei der Pendelbewegung. Mitte des 19. Jahrhunderts führte Foucault genauere Experimente durch. Zunächst in seinem eigenen Keller, dann im Observatoire de Paris und schließlich, um eine breite Öffentlichkeit zu erreichen, im Jahr 1851 ganz spektakulär im Pariser Panthéon.Foucault verwendete dazu ein 67 Meter langes Pendel und eine 27,4 kg schwere Kugel (siehe Bild). Es war eindeutig zu sehen, dass sich die Pendelebene im Laufe der Zeit immer weiter drehte, was auf die Erdrotation zurückzuführen ist.

søndag 8. februar 2009

Hele skattejakten ut på nettet.



Skattejakten var ment som et tilbud til lærere på Trysil videregående skole. Vi er en supportgruppe som forrige skoleår hadde 2 timer hver torsdag til å drive opplæring av skolens lærere. Dette skoleåret ble disse timene fylt med møter, informasjon, leksehjelp osv, slik at det ble lite tid til felles opplæring. En løsning for oss ble da å gi oppgaver til de lærerne som ønsket opplæring i læringsplattformen, og ellers opplæring innen temaene bildebehandling og web2.0. Etter noen presentasjoner for rektorer og andre skoler ble det økende etterspørsel etter skattejakten. Også IKT-avdelingen på fylkeshuset deltar. Vi ser nå at vi får spørsmål fra mange grupper som ikke bruker Fronter, og vurderer nå å legge hele skattejakten fritt ute på nettet. Vi skal forsøke, i løpet av de neste 2 ukene, om vi kan få lagt hele skattejakten ut på nettet med alle oppgavene og veiledningene. Hensikten vår er jo å få engasjert flest mulig lærere i en delingskultur, og oppgavene hittil er resultat av innspill vi har fått fra kolleger. Informasjon om dette arbeidet kommer på denne bloggen så snart vi har gjort nødvendige endringer. Denne omarbeidinga håper jeg et godt nok svar til Anne Stordal, se kommentar på forrige innlegg, og det Jan Arve Overland skriver om skattejakten på sin blogg den 5. februar.

søndag 1. februar 2009

Den digitale skattejakten

Den digitale skattejakten startet i september 2008. Vi fant ut at om vi skulle kunne fortsette internopplæring i pedagogisk bruk av IKT måtte vi tenke nytt. Fylkeskommunen har satset voldsomt på bruk av IKT i skolen, både med bærbare datamaskiner til alle elevene, et bredbåndsnett levert av Eidsiva og en læringsplattform som nå er i bruk av samtlige elever og lærere. Det er imidlertid ikke nok å sitte med godt verktøy om en er usikker på hva det kan brukes til. Selv om infrastrukturen er på plass må det også skapes et innhold som står i forhold til undervisningsmålene. Med den utviklinga vi har sett de sista åra på Internett, web2.0, må lærerne kunne bruke IKT til langt mer enn å skrive i word og excel. Internett beveger seg nå inn i en fase med nye måter å kommunisere på. Den sosiale weben, 2.0, er i ferd med å bli kontekstuell, der vi må forholde deg til en stadig voksende informasjonsmengde, og raskere informasjonsflyt. Vi kommer til stadig å måtte velge nye kanaler, nye filtre, og om vi ikke bare skal ende opp som tause vitner til noe som flimrer på en skjerm, må vi skape våre egne kanaler, vårt eget innhold, både med eget og andres.
Den digitale skattejakten er ment å skulle gi inspirasjon og engasjement i forhold til selv å skulle finne løsninger på Internett, og så, med ulike verktøy, publisere dem på Internett.
Oppgavene ligger delvis som lydfiler på denne bloggen, delvis som bilder på denne siden: DEN DIGITALE SKATTEJAKTEN, og delvis med veiledninger og instruksjoner i læringsplattformen.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...